Fiskeslo kan bli verdt sin vekt i gull

Riktignok er det en vei å gå før fiskesloet blir verd sin vekt i gull. Det er akkurat den veien som forskere fra Nofima og UiT – Norges arktiske universitet har lagt ut på.

‒ Utgangspunktet er miljø og bærekraft. Det å sørge for at vi til fulle utnytter absolutt alt av de ressursene vi høster fra naturen, sier Kjersti Lian i Nofima i en pressemelding.

Kan bli mer verdt

‒ Vi ser på hvilke verdier vi kan hente ut av de delene av fisken som produsentene ikke får så godt betalt for i dag, forklarer Peik Haugen. Han og UiT har koordinert forskningsprosjektet som er finansiert gjennom EU.

Ved siden av Nofima og UiT i Tromsø, deltar Umeå Universitetet i Sverige og Universidade Nova de Lisboa i Portugal.

‒ Allerede i dag blir hele fisken utnyttet, men det som ikke blir mat er i gjennomsnitt verdt kun to kroner kiloet, forklarer Haugen. Dette restråstoffet er kjøttrester, blod, innvoller, hode, hale, finner, skinn og bein fra villfanget fisk som torsk og fra oppdrettsfisk som laks. Av restråstoff produseres produkter som fiskeoljer (omega-3), fiskemel, proteinpulver og dyrefôr.

Forskerne startet sine forsøk på laboratoriene ved Nofima. Her kjører de råstoffet inn i en maskin og tilsetter enzymer. I løpet av timer blir det brutt ned til tre ulike produkt: oljer, proteiner og faste stoffer – som i hovedsak er rester av fiskebein. Så starter skattejakten.

Bakterier fra Arktis

‒ Her i Tromsø har vi vår nasjonale biobank, Marbank. Dette er stort arkiv som inneholder mer enn tusen nedfryste bakteriestammer. De fleste av dem er hentet fra havbunnen langs kysten og i Arktis. Vi har tatt noen få ulike bakterier, dyrket dem fram og satt dem til å samarbeide mens vi gir dem næring fra proteinene vi laget av råstoffet, forklarer Haugen.

Ikke nok med det, bakteriene har fått helt spesielle arbeidsforhold. Overflaten de jobber på er biokuler, som ble utviklet ved Norges Tekniske Høgskole (i dag NTNU) i 1989.

‒ Disse kulene ser ut som plast, og brukes i dag over hele verden til å rense avløpsvann. Det foregår ved at mikroorganismer lever på overflaten av disse plastkulene og renser vannet ved å spise ammoniakk og andre ting vi er interessert i å bli kvitt. Dette blir så til andre og mindre farlige stoffer. Med andre ord tar vi en robust, norsk teknologi fra 80-tallet og bruker den i en helt ny sammenheng, forklarer Jan Arne Arnesen, også han i Nofima.

Unike molekyl

Arnesen viser til at det som nå skjer i prosessen, er det samme som enhver plastbåt-eier har erfaring med: Det dannes et slimete grønt lag, også kalt biofilm, på biokulene. Her er det magien skjer: Det dannes nye molekyler.

‒ Det vi får ut i andre enden er en slags svart boks med innhold, som vi må undersøke for å finne ut om noe av det bakteriene har produsert kan være nyttig.

Til nå har forskerne klart å identifisere i underkant av 20 molekyler som bakteriene har laget ved hjelp av restråstoffet. Noen av molekylene er spesielt verdifulle. For eksempel er det et av dem som brukes mye av legemiddelfirma i både blodtrykks- og allergimedisin. Verdien av dette ene molekylet alene er 8.500 kroner per gram!

‒ Prisen blir så høy på disse molekylene fordi de hittil kun er laget kunstig. Her har vi klart å lage dem med en naturlig metode.

‒ Suksessen ligger i samarbeidet mellom bakteriene og de omgivelsene de utsettes for. Normalt sett dyrker vi fram og bruker en og en bakterie, men når vi mikser de i samfunn – trigger de hverandre og lager helt andre typer molekyler enn det de klarer alene. Tilsetter du ulik næring eller ulik temperatur, får du helt nye resultater, forklarer Haugen.

Nye arbeidsplasser?

Veien videre for forskerne nå handler om å utvikle de funnene de allerede har gjort. Kanskje vil det om noen år ha blitt både nye bedrifter og nye arbeidsplasser av disse funnene.

‒ I tillegg vil vi selvsagt jobbe for at heller ikke vi skaper avfall. Vi sitter igjen med et helt batteri av molekyler når prosessen er avsluttet. Ikke alle kan selges og utnyttes videre, vi må derfor finne en prosess for å ta vare på så mye som mulig. Noe av det kan for eksempel kjøres tilbake inn i produksjonen som nye vekstmedier for bakterier, forklarer Lian.

20 millioner kroner

Forskingen har så langt pågått i tre år, og koster rundt 20 millioner kroner. De norske partnerne med Norges forskningsråd i spissen, er størst. Norge finansierer cirka halvparten av prosjektet som har navnet: Micro MBT.

‒ Å finne noe som kan selges og skape verdier er selvsagt et viktig mål, men vel så viktig er den økte kunnskapen som kommer ut av forskningen vår. Vi har mange studenter involvert i prosjektene og for oss handler det hele tiden om å finne ut enda mer. For dette konkrete prosjektet vil vi nå ha inn en ny type kompetanse blant samarbeidspartnerne, slik at vi kan ta nye steg, forklarer Haugen.

‒ Du kan vel si det så enkelt som at vi sjelden spretter champagnekorkene når vi ser gjennombrudd som det vi har klart her. De går til værs når vi får midler til nye store forskningsprosjekt, smiler Arnesen.