Nyheter
Slik får vi mat om 50 år
Kortere vei fra bonde til bord, og mer mat på beredskapslager. Det er NMBU-forskernes spådom om maten om 50 år.
Mer mat som produseres lokalt, mindre import og mer på lager for beredskapens skyld.
– Om 50 år tror jeg at vi har fått mer regionale og nasjonale verdikjeder, sier Christian Anton Smedshaug i en pressemelding fra NMBU.
Sammen med Birger Svihus skal han lære NMBU-studentene om de store linjene i matproduksjonen fremover.
Beredskapslagring
Smedshaug forklarer at klimaendringene ikke kommer til å bedre potensialet for å produsere mer mat. Derimot vil endret klima gi større variasjon: Noen år som blir bedre og noen som blir dårligere.
– Derfor må vi i større grad bufre det gjennom å ha beredskapslagre, fastslår han.
Dessuten varsler han at innsatsfaktorene blir viktigere – altså alt som må til for å produsere mat.
– Du trenger alt fra aminosyrer og vitaminer til kraftfôr. Du trenger mineralgjødsel, kanskje sprøytemidler, og dessuten må du prøve å ha større sikkerhet for at du får de leveransene du trenger. Det betyr litt større buffere på nasjonalt nivå, men også hos forhandler – det vil si i hele verdikjeden, ifølge Smedshaug.
Med andre ord: Det er lurt å forberede seg på at det ikke alltid blir enkelt å kjøpe like mye av maten fra andre land som i dag. Dermed trengs det «overlagring» – større sikkerhetsmarginer på hvor mye mat som ligger på lager til neste år.
Tilbake til den kalde krigen
– Det vil bli en politisk endring der du ikke lenger kan stole på et globalisert leveringssystem. Det gjør at det blir viktigere å ha større buffer og å ha allierte leverandører som kan være med og hjelpe deg, sier Smedshaug. Litt som under den kalde krigen, altså: Mye av det som ble borte da Berlinmuren falt høsten 1989, kommer tilbake.
Det betyr ikke at all slags ferdig mat skal ligge i frysere og hermetikkbokser. Christian Anton Smedshaug tror på kornlagre som buffer.
– Så kan kornet foredles via husdyr eller brukes generelt som mat. Kornlagre kan være en buffer mot alt – går det riktig galt, kan det til og med brukes som drivstoff, sier han.
Befolkningsvekst
Birger Svihus understreker at han og Smedshaug ikke skal prøve å gi noe endelig svar på hva fremtiden vil bringe. De skal sørge for at studentene tenker selv.
– Vi har en vanvittig utfordring foran oss med befolkningsvekst og behov for mat til en voksende befolkning. Maten er den store utfordringen. Den bærekraftige maten er ofte den maten den kan produseres mye av, sier Svihus.
Han trekker frem forskjellene mellom Norge og resten av verden:
– I Norge spiser vi mye mer husdyrprodukter enn vi trenger. På verdensbasis er det motsatt. Inderne får for lite animalske produkter. De lider av jernmangel og anemi – eller av vitaminmangel og jodmangel fordi de spiser for lite fisk. Det næringsfattige kostholdet i verden er årsak til mye sult og elendighet, sier han.
Plassmangel
Arealet er faktoren som begrenser matproduksjonen. Svihus snakker om moderne matproduksjon som en vanvittig suksesshistorie:
– «Monokultur» er et skjellsord hos mange, men egentlig er det et hedersord, mener han. Monokultur – det å dyrke én art år etter år på samme jordstykke – er vanlig praksis i dagens gress- og korndyrking.
– I veldig stor grad er den en forutsetning for plantebasert matproduksjon. Det er et paradoks at mange er kritiske nettopp til det som gjør at vi klarer å levere så mye mat, sier han.
Det han omtaler som en suksess, er likevel langt fra perfekt. – Og det betyr ikke at vi kommer til å ha samme kosthold i fremtiden som det vi har nå. Mat er en kilde til nytelse – men vi fokuserer først og fremst på primærfunksjonen til mat. Hvilke næringsstoffer den tilfører menneskeheten, sier Birger Svihus.