Nå skal den særnorske matprismodellen vurderes

De såkalte prisvinduene «åpnes» 1. februar og 1. juli. Dette er tidspunktene der dagligvarekjedene justerer prisene etter forutgående forhandlinger med leverandørene.

Systemet har levd i flere tiår, men nå har næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) bestemt seg for å skaffe mer kunnskap om prisvinduenes betydning for konkurransen i dagligvaremarkedet.

Hva betyr det for prisene at «det er en etablert praksis at leverandørene endrer dagligvarekjedenes innkjøpspriser ved to faste tidspunkt i året», som Næringsdepartementet skriver i sitt tildelingsbrev til Konkurransetilsynet.

Konkurransetilsynet bekrefter at de har levert et forslag til Næringsdepartementet om hvordan dette kan utredes. Hva som skjer videre, er ikke avklart ennå. En utredning vil ta tid, så eventuelle endringer vil ikke skje med det neste prisvinduet, altså 1. juli i år.

Stille om fremtiden

En ting er sikkert: Hele mat- og drikkenæringen har fått med seg Konkurransetilsynets klare beskjed om signalisering av fremtidige prisendringer. Samtlige aktører vi har snakket med understreker at de ikke sier noe om fremtidige prisendringer.

– Virke har ikke noen rolle i forhandlingene mellom leverandørene og butikkjedene, og vi kommenterer heller ikke fremtidige priser.

Hva vil skje framover?

Forsvinner prisvinduene? Endres forhandlingssystemet?

Helge Hasselgård er administrerende direktør i Dagligvareleverandørens forening (DLF). Deres nærmere 100 medlemsbedrifter står for om lag 95 prosent av omsetningen av merkevarer i norske dagligvarebutikker, kiosker, bensinstasjoner, restauranter og annen storhusholdning.

– Det er ikke leverandørene som håndterer prisvinduene. Justeringene 1. februar og 1. juli er nedfelt i dagligvarekjedenes standardavtaler, sier Hasselgård.

Delte meninger i DLF

Han legger ikke skjul på at meningene om endringer i prisvinduene er delte, og kanskje også i selve forhandlingssystemet blant medlemmene i DLF.

I dag melder leverandørene inn sine forslag til prisjusteringer i oktober, som markerer starten på det som i bransjen gjerne kalles høstjakta. Deretter forhandler partene normalt fram mot jul, og ofte også inn i det nye året – før dagligvarekjedene setter nye priser ut til forbruker 1. februar. Endringene 1. juli er først og fremst for å fange opp prisendringene som kommer som følge av jordbruksoppgjøret, og berører langt færre leverandører enn 1. februar. Kjøtt, egg og melk er typiske eksempler.

– Et slikt system, som ikke er en bransjestandard, men etablert praksis fra dagligvarekjedene over mange år, gjør at mange leverandører har organisert virksomheten sin etter dette systemet, sier Hasselgård.

Rema 1000: Kan gi mer løpende justeringer

Vi har også spurt de store dagligvarekjedene om hvordan de ser på en fremtidig endring av prisvinduene.

Her er kategori- og innkjøpsdirektør Line Aarnes i Rema 1000:

– Det er stor konkurranse i norsk dagligvare, og Rema 1000 vil alltid være en pådriver for å bidra til høy konkurranse. Prisendringer skyldes økte priser fra våre leverandører, som utgjør cirka 80 prosent av våre kostnader. En endring av prisvinduene kan bidra til at det blir mer løpende justeringer gjennom året, sier hun.

Coop: Godt etablerte ordninger

– Vi har ikke diskutert å gå bort fra praksisen med to prisvinduer og tre sortimentsvinduer. Coop mener at vi i Norge har mange godt etablerte ordninger som bidrar til en effektiv verdikjede i bransjen, sier Bjørn Takle Friis, direktør for kommunikasjon og bærekraft i Coop.

Han mener en fast struktur kan være bra i den forstand at det kan bidra til kvalitetssikring, effektivitet og forutsigbarhet i bransjen.

– Vi forhandler med mer enn hundre leverandører om 20.000 varer i et marked med mange «sesonger». Det er svært krevende i seg selv. Konsekvensene bør derfor analyseres grundig fra flere vinkler: Er det konkurransehemmende, krever det høyere ressursbruk, fører det til høyere forbrukerpriser etc., spør Takle Friis.

Han mener også pristallene fra Statistisk sentralbyrå i perioden etter invasjonen i Ukraina viser at denne ordningen er et pluss for norske forbrukere.

– Matvareprisene lå på et lavt nivå mye lengre enn i andre land fordi leverandørene ikke kunne øke prisene før 1. juli.

Norgesgruppen: Effektive forhandlinger viktigst

Her er Bård Gultvedt, direktør for næringspolitikk og myndighetskontakt i Norgesgruppen:

– Vi vil med interesse følge det arbeidet Konkurransetilsynet skal gjøre på dette området. Inntil videre ønsker vi ikke å kommentere om det er aktuelt fra vår side å endre våre avtaler med leverandørene. Det viktigste, sett fra vårt ståsted, er å kunne gjennomføre effektive forhandlinger med sikte på å ha gode innkjøpsbetingelser.

Særnorsk modell

NHO Mat og Drikke følger også dagligvaremarkedet tett. I sitt dagligvarenotat, publisert tidligere i år, omtales prisvinduene som en «særnorsk forhandlingsmodell».

Her er noen hovedpunkter fra notatet i kortform:

• Forhandlingene har over tid utviklet seg til en særnorsk forhandlingsmodell, der prisene fra produsentene til dagligvaregrupperingene normalt har vært forhandlet to ganger i året.

• I andre land det er naturlig å sammenlikne seg med, har konsumprisen på mat- og drikkeprodukter endret seg fortløpende i takt med kostnads- og prisøkninger. Den særnorske modellen bidrar dermed til at konsumprisen på dagligvarer i Norge har endret seg i utakt med konsumprisene i andre land.

• På overflaten kan det i perioder se ut som pris- og kostnadsveksten har vært lavere i Norge enn i andre land, men i realiteten er det den særnorske modellen som har gjort at produsentene har båret kostnadene lenge før det eventuelt kan forhandles på nytt med de tre dagligvaregrupperingene».

Gerhard Salicath er fagsjef næringspolitikk i NHO Mat og Drikke. NHO Mat og Drikke har utarbeidet en grafikk som viser hvordan prisene kunne utviklet seg uten prisvinduene 1. februar og 1. juli.

Grafen viser er at den realiserte prisen i Norge (blå graf) er lavere enn den teoretiske prisen forutsatt fast prisdifferanse mot EU27.

– Det fremstår derfor som at elementer ved det norske mat- og drikkemarkedet, enten det er forhandlingsmodellen eller andre faktorer, sørger for at prisen akkurat nå er litt lavere enn den kanskje kunne eller burde vært, gitt enkelte forutsetninger. Samtidig ser vi at prisutvikling i Norge skjer mindre jevnt og mer i hopp, på grunn av forhandlingsmodellen, enn det som er tilfelle i Europa.

Salicath forklarer:

– Denne figuren er basert på Eurostats Food price monitoring tool, og måler harmonisert konsumprisindeks for matvarer og alkoholfrie drikkevarer i Norge (blå linje) mot en beregnet konsumpris for Norge, dersom prisforskjellen mot EU27 holdes konstant (oransje linje).

1. Hvordan konsumprisindeksen (KPI) på mat- og alkoholfrie drikkevarer i Norge er noe mer hakkete enn prisveksten i EU27 samlet. Dette følger blant annet av forhandlingsmodellen i det norske i dagligvaremarkedet.

2. Hva KPI på mat og drikke «kunne vært», dersom noen forutsetninger om prisdannelse for matvarer legges til grunn.

Tallene, med disse forutsetningene, kan altså leses som om pris ut til forbruker er høyere med enn uten det norske forhandlingssystemet. Forskjellene er særlig tydelige fra sommeren 2021.

DLF-sjef Helge Hasselgård kjenner ikke til andre bransjer i Norge som har et tilsvarende system med prisvinduer. Den særnorske modellen finner du heller ikke i andre land det er naturlig å sammenligne Norge med.

– Sverige har også prisvinduer, men de er mer basert på varekategorier, sier han.