Spydspissen i siderriket

En liten halvtime fra Odda, på vestsida av Sørfjorden, finner du Bleie gård med postadresse 5776 Nå. Ser du på salgstall og resultater i norske og internasjonale konkurranser, kan Nå med rette kalles hjertet i norsk siderproduksjon. Her driver Olav L. Bleie siderproduksjon i stadig større skala.

Alde sider heter selskapet. Navnet «alde» har røtter til norrøn tid, og betyr hagefrukt generelt, men i Hardanger er betydningen eple.

På begge sider av fjorden ligger det siderier. Ved siden av Alde er Aga Sideri, Edel Sider – Åkre Gård, Store Naa Siderkompani og Kvestad Sideri noen av de mest kjente. Siderstilene varierer, mangfoldet av smaker er viktig. I den grad det er en fellesnevner, er det at sideren skal ha minst mulig tilsatt sukker.

Bare på Nå, der gourmetrestauranten Siderhuset Ola K. også ligger, er det i dag seks produsenter. Snart blir det åtte – ikke verst for et tettsted med rundt 300 innbyggere.

Neste generasjon

Bleie gård ligger postkortvakkert til. Vi låner ordene til prest og historiker Olaf Olafsen fra 1906:

«Bleie har en herlig Beliggenhed. Alt hva Hardanger eier av Skjønhed og Romantik finder man her: Høit opp mod Himmelen den mæktige, straalende Bræ, foran den stille Fjord, hvori de mæktige Tinde speiler sig, rundt om en rig og yppig Plantevekst og en Skog av Frukttræer, hvorigjennom Bræelven skummende styrter ned – hva mer kan man vel forlange i Norden.»

Sider er ikke noe nytt på Bleie gård. Tradisjonene står sterkt. Farfar Olav og far Lars produserte også sider i liten skala. L-en i Olav L. står for øvrig Larsson. «Godkjent av far min», stempler han på etikettene.

Under intervjuet sover nyfødte Lars Emre Bleie i en liten kurv på kjøkkenbordet. Om også han ender opp som siderprodusent, gjenstår å se. Som konferansier Arne Hjeltnes sa under siderseminaret på Hotel Ullensvang på Lofthus i mai:

– Han er 11 dager gammel og på sitt første siderseminar. Det blir nok ikke det siste!

Startet tidlig

Olav L. Bleie har en mastergrad i kjemometri, en slags kombinasjon av matematikk og kjemi. Da er det heller ikke så rart at det er duften han setter aller høyest med sideren. Han mener det er 80-90 prosent av opplevelsen.

– I studietiden tidlig på 2000-tallet var jeg med i gjengen bak Krune sider, som brygget sider i de gamle lagerlokalene til Hansa i Kalfaret i Bergen. Krune sider var en første norske siderne som kom i salg på Vinmonopolet, i 2003, forteller Bleie.

For å gjøre en lang historie kort: Nordmenns kunnskap omsider var for liten den gangen, og dermed var ikke markedet som skulle gjøre Krune sider til god butikk stort nok. I 2009 var det slutt, og Olav kjøpte produksjonsutstyret for å utvikle det videre å hobbybasis.

Så startet for alvor bølgen med håndverksøl og mikrobryggerier i Norge. I USA, særlig på vestkysten, var det kraftig vekst i siderprodusjonen – craft cider. Bleie har besøkt Seattle flere ganger for å lære.

Enorm vekst

Med kjemometrien i bagasjen, gikk Olav systematisk og analytisk til verket med grundig utprøving.

I 2014 produserte han den første sideren han var skikkelig fornøyd med:

– Eplesideren ble veldig god, helt forskjellig fra andre, forteller han.

Men markedet var ikke stort:

– Vi stod med lua i hånda og solgte noen tusen liter til restauranter.

I 2015 ble han utsolgt, det samme skjedde i 2016. I år produseres det 130.000 liter Alde sider.

Siden har pilene pekt rett oppover. Nå sysselsetter Alde 4-5 årsverk, omsetningen stoppet på drøye 13 millioner i 2021, opp rundt 30 prosent fra året før.

Trenger mer epler

Han har bommet på egne vekstprognoser mange ganger, de har vært altfor lave.

– Begrensningen for vekst ligger i tilgangen på epler. Epleproduksjon må opp i Hardanger, for å øke verdiene vi har i de brattlendte og krevende bakkene her, sier han.

Den geografiske beskyttede tittel «Sider fra Hardanger» krever nemlig epler fra Hardanger.

Selv har han rundt 50 mål med epler. Aroma, discovery, rød gravenstein og summerred, der den siste er favoritten:

– Summerred er mer aromatisk, den har mye syre og en duft i en helt annen klasse.

Samarbeid virker

Det snakkes pent om Olav L. Bleie i Hardanger. Fantastisk fyr, raus, engasjert og kunnskapsdelende er noen av honnørordene vi får høre.

Selvsagt er siderprodusentene også konkurrenter.

– Men vi er mer kolleger. Vi lærer av hverandre, heier hverandre fram, sprer det gode siderbudskapet ut i Norge og verden. Jeg er skamstolt av hva vi har fått til sammen, sier Bleie, som lar seg motivere av at dyktige folk han kjenner fra ungdomstida vender tilbake til Hardanger for å bli en del av eventyret.

Alde gård har investert flere millioner kroner i eget tapperi med korking, pakking og etikettmerking. Kapasiteten er 1.300-1.400 flasker i timen. Det er så mye at Bleie også tapper for flere andre siderier. I 2021 gikk det 400.000 flasker gjennom tappelinja. Bleie anslår volumet til 60-70 prosent av produksjonen i hele Ullensvang kommune.

Utstyrsjakten er jo et kapittel for seg:

– I starten var det å sammenligne med en bonde som skal kjøpe sin første traktor, men ikke vet hva en traktor er. Har den tre eller fire hjul, ler Bleie – som endte opp med kvalitetsleverandører fra Italia og Tyskland.

Mistet tellinga på prisene

Det henger noen diplomer på veggene, riktignok litt på skeive, etter at intervjuet fikk en kjapp pause med levering av ny sofa. Olav L. Bleie innrømmer at han har mistet tellingen over prisene.

Her er et par eksempler:

• Alde Svans ble årets sider i Det norske måltid.
• I 2021 ble Bleie og sidernestorene Åge Eitungjerde og Asbjørn Børsheim tildelt Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris for å være «foregangsmenn for norsk siderproduksjon og viktige bidragsytere til den formidable veksten sider har hatt i Norge de siste årene».

Bransjepriser både her hjemme og internasjonalt er viktig. Forbrukertestene betyr kanskje mer i markedet. I mai testet VG og Ølakademiet 105 sidere. Ti seksere, to av dem til Alde: Alde Eplesider og Alde Issider, begge med 95 av 100 poeng.

– Bytt ut de franske boblene med norsk sider, sier testerne. Det er ingen nyhet for siderprodusentene i Hardanger.

Alltid grådig på nye smaker

Norsk lutefisk er favoritten, men Garam masala fra India og Dhal fra Sri Lanka står også høyt i kurs. Han spiser det meste, men i kjøleskapet er det mest norsk mat.

Indisk fikk Olav L. Bleie smaken på gjennom en indisk gårdsarbeider, som holdt til på gården i ti år. Vegetarretten fra Sri Lanka fikk han smake på tur der, og den ble med hjem til Bleie. Har han det travelt, blir det gjerne en rask pastarett.

Slik svarer han på våre faste spørsmål om mat og matindustri:

– Markedsmakta til dagligvarekjedene og deres produksjon av egne merkevarer (EMV) – et livsfarlig marked.

– Jeg er vanvittig glad i Vinmonopolet, der alle har produsenter har muligheten til å slippe inn og ingen kan kjøpe seg hylleplass.

– Jeg har Hardangers største solcellepanel på 250 kvadratmeter på taket av lageret her på gården, og planlegger for 1.000 til. Så kjører jeg elbil, en Tesla modell 3.

– Det er jeg veldig glad i, inspirert av en tur til Sri Lanka. Vegetarretten Dhal er favoritten.

– Først og fremst lokalt i Spar-butikken på Nå.

– Lutefisk fra kjøpmannen Ola K. på Nå med smør, bacon og ertestuing.

– Bremykt fra Fjordland, Mills Kaviar, Stabburets Svolværpostei, melk, ekte meierismør og Gamalost fra Tine – og så må jeg alltid ha sitron, chili og hvitløk tilgjengelig.

– Så lite som mulig!

– Jeg har alltid vært grådig på nye smaker.